Broren min hevdet at han «passet på» faren vår etter hjerneslaget.
Jeg sendte penger hver måned uten å feile. Så en dag bestemte jeg meg for å dukke opp uten forvarsel.
Broren min prøvde å stoppe meg ved døren.
Jeg presset meg forbi ham uansett.
Kulden traff meg først.
Ikke bare kjølig – bitende, beindyp kulde. Den typen som får lungene til å svi når du puster. Faren min satt sammenkrøpet i sofaen, pakket inn i et tynt teppe som så fuktig ut. Han så ikke på TV. Han sov ikke.
Han bare stirret.
Så løftet fingeren hans seg sakte, skjelvende, og pekte mot kjøkkenet.
«Boks», sa han.
Ordet var grovt, skrapt ut av halsen hans som grus.
Bak meg holdt Mark allerede på å gripe tak i armen min. «Sarah, ikke gjør dette», mumlet han. «Det går bra med ham. Varmen skulle akkurat til å slå seg på igjen. Sikringen slo ut.»
Jeg dro armen min løs.
«Breaker?» sa jeg, stemmen min skalv av noe skarpt og uvant. «Mark, jeg kan se pusten hans. Han fryser.»
Jeg løp bort til pappa. Hendene hans var iskalde, stive i mine. Teppet luktet fuktig og surt.
«Pappa, det er meg», sa jeg og tvang frem varme i stemmen. «Det er Sarah.»
Blikket hans møtte ikke mitt. Det forble rettet mot meg.
«Boks», hvisket han igjen.
«Hvilken eske?» spurte jeg forsiktig. «Hva prøver du å vise meg?»
Jeg snudde meg mot Mark. «Hvor er maten? Og hvor er oppvarmingspengene jeg sendte? Fem hundre dollar, Mark. Forrige uke.»
«Det er komplisert», sa han, plutselig veldig interessert i gulvet. «Oljeselskapet har minimumspriser nå –»
«Slutt å lyve», glefset jeg.
Jeg marsjerte inn på kjøkkenet.
Linoleumsgulvet var så kaldt at det brant gjennom støvlene mine. Rommet var ikke rotete – det var avkledd. Tomt.
Ingen vannkoker. Ikke noe brød. Ingen frukt.
Jeg åpnet kjøleskapet.
En flaske ketchup. Halvtom. En skrumpet lime.
Det var det.
Jeg smalt igjen døren og rev opp spiskammerset. Støv. Smuler. Ingenting annet.
«HVOR ER MATEN?» ropte jeg, med varme tårer. «Jeg sendte penger til dagligvarer hver uke!»
«Han er på en spesiell diett,» stammet Mark, mens han fulgte etter meg. «Ferdigpakket. Jeg oppbevarer det på rommet mitt.»
«På rommet ditt?» gjentok jeg, lamslått.
Fra stuen kom pappas stemme igjen – sterkere nå, anstrengt.
«Eske. Sarah … eske.»
Jeg løp tilbake.
Han pekte på peisen.
På peishyllen sto en liten treboks. Min mors gamle oppskriftsboks.
«Det?» spurte jeg lavt.
Han nikket, øynene skinte av tårer.
Jeg rakte etter den.
«Ikke gjør det», sa Mark raskt. «Det er bare tull.»
Jeg åpnet den.
Inni var det ingen oppskrifter.
Pantebilletter.
