Da Lena først leide den beskjedne leiligheten ved siden av min, passet hun lett inn i familien – bare enda en person som prøvde å gjenoppbygge et liv som hadde kommet ut av kurs.
Hun var lavmælt, respektfull og banket aldri på døren min uten å be om unnskyldning først. Forespørslene hennes var beskjedne i begynnelsen: noen få regninger for å kjøpe dagligvarer før lønnen hennes var ferdig, et litt større beløp da bilen hennes brøt sammen og hun fryktet å miste jobben. Hver gang forsikret hun meg om at hun snart ville returnere pengene. Jeg trodde henne, hovedsakelig fordi hun aldri ba om luksus eller komfort – bare nok til å holde seg flytende. Etter hvert som månedene gikk, hopet beløpene seg stille opp, men jeg fortsatte å si til meg selv at det å tilby hjelp til noen som slet var rett og slett det rette å gjøre.
Nesten et år gikk, og tilbakebetalingene kom aldri.
Lena hadde alltid en forklaring – kuttede vaktskift, uventede legebesøk, nødsituasjoner som så ut til å komme etter hverandre. Jeg begynte å føle meg urolig, til og med dum, for at jeg fortsatte å stole på henne. Så en morgen så jeg en flyttebil parkert utenfor leiligheten hennes. Ved slutten av dagen var leiligheten hennes tom. Ingen avskjed, ingen beskjed og ingen tegn til at hun hadde til hensikt å betale det hun skyldte. Mens jeg sto i gangen og stirret på den lukkede døren hennes, følte jeg meg mer flau enn sint. Det var ikke bare pengene som gjorde vondt – det var erkjennelsen av at jeg kanskje ble brukt.
