Uker senere, mens jeg pakket ut sykehusvesken min, kjente jeg noe brettet i den nederste lommen. Et lite ark, krøllete og slitt. Jeg brettet det sakte ut.
«Ikke mist håpet. Du er sterkere enn du tror.»
Det var ikke noe navn. Ingen dato. Bare de ordene.
Jeg satt der lenge, holdt lappen og spilte de stille nettene i tankene mine. Jeg kunne ikke si sikkert hvor den kom fra. Kanskje en ansatt jeg aldri offisielt møtte. Kanskje en melding som snek seg inn av noen som la merke til mer enn bare journaler og vitale verdier. Eller kanskje – bare kanskje – var det noe jeg trengte så dypt at tankene mine ga det form.
Til slutt betydde svaret mindre enn virkningen.
Den lappen ligger nå i skuffen min, en påminnelse om at oppmuntring ofte kommer når vi er mest sårbare, noen ganger uten forklaring. Og den styrken kunngjør seg ikke alltid høyt – den kan vekkes mykt, gjennom et vennlig ord, en stødig tilstedeværelse eller en melding som finner deg akkurat når du trenger den mest.
Fortsett å lese ved å klikke på knappen ( NESTE 》 ) nedenfor!
