Jeg hvisket, stemmen min knakk:
«Hva driver du med?»
Han rykket til som om han var blitt tatt på fersken og tok umiddelbart et skritt tilbake.
«Beklager,» sa han. «Jeg vekket deg.»
Jeg satte meg opp; rommet ble plutselig kaldere.
«Du sa at du skulle sitte i stolen.»
Han så ned.
«Jeg løy ikke. Det er bare det at … i kveld var annerledes.»
I løpet av dagen klarte jeg ikke å holde ut lenger. Jeg stilte spørsmålet jeg hadde vært redd for å stille:
«Hvorfor ser du på meg om natten?»
Han sto ved vinduet. Utenfor skalv trærne i vinden.
«Fordi hvis jeg ikke gjør det,» sa han mykt, «kan noe veldig ille skje.»
Halsen min snørte seg sammen.
«For meg?»
Svaret hans uttrykte mer frykt enn sikkerhet.
«For oss begge.»
Den natten lot jeg som jeg sov, med lukkede øyne og lys våkne tanker. Han tok ikke med seg stolen. Han satt på gulvet, rett ved siden av sengen, som en utkikksperson.
Jeg spurte lavt: «Er du redd?»
En lang stillhet.
Så tilsto han: «Ja.»
«For hvem?»
Han så ikke på meg.
«Ikke for deg,» sa han. «For fortiden din.»
Litt etter litt begynte sannheten å komme frem. Han fortalte meg at hans første kone hadde dødd i søvne. Legene hadde diagnostisert et hjerteinfarkt. Men han var overbevist om at noe annet hadde skjedd.
«Hun pleide å våkne om natten,» sa han, «med øynene åpne, men ikke egentlig til stede ... som om noen andre kjørte henne.»
Jeg fikk gåsehud.
Så tilsto han det verste.
Han hadde sovnet én gang. Og da han våknet ...
Var det for sent.
Fortsett å lese ved å klikke på knappen ( NESTE 》 ) nedenfor!
