Grepet mitt om papiret ble strammet.

Edwin forklarte at det å la dem være hos meg – noen stødig og stabil – føltes som den eneste måten å gi dem en reell sjanse til et normalt liv.

Han trodde at det å bli værende ville trekke dem inn i noe ustabilt, så han gikk sin vei, i den tro at det ville beskytte dem.

Jeg pustet sakte ut. Ordene hans gjorde det ikke lettere – men de gjorde det klarere.

Jeg fortsatte å lese.

«Jeg vet hvordan dette ser ut og hva du måtte bære på grunn av meg. Det finnes ingen versjon av dette der jeg kommer rett ut.»

For første gang siden han kom, hørte jeg stemmen hans, lav, nesten lavt.

«Jeg mente alt der inne.»

Jeg så ikke på ham.

Jeg bladde om.

Det var flere dokumenter med brevet – formelle.

Jeg bladde gjennom dem, og stoppet så opp. Hver side hadde nylige datoer og refererte til kontoer, eiendommer og saldoer. Tre ord skilte seg ut:

Ryddet.
Bosatt.
Gjenvunnet.

Jeg så opp på ham. «Hva er dette?»

«Jeg fikset det.»

Jeg stirret på ham. «Alt sammen?»

Han nikket. «Men det tok litt tid.»

Det var en underdrivelse.

Jeg så på den siste siden.

Tre navn.

Jentene.

Alt hadde blitt overført til dem – rent, uten bånd til fortiden.

Jeg brettet papirene sakte, og så snudde jeg meg mot ham.

«Du kan ikke gi meg dette og tro at det kompenserer for nesten to tiår.»

«Det gjør jeg ikke», sa Edwin.

Han kranglet ikke. Han forsvarte seg ikke.

Og på en eller annen måte ... gjorde det det verre.

Jeg gikk ned fra verandaen og noen få meter unna, siden jeg trengte plass.

Han fulgte ikke etter.

Så snudde jeg meg tilbake.

«Hvorfor stolte du ikke på at jeg skulle stå ved din side? At jeg skulle hjelpe deg?»

Spørsmålet hang mellom oss.

Fortsett å lese ved å klikke på knappen ( NESTE 》 ) nedenfor!