Han gned seg i pannen. «Husgreier. Strøm og vann. Jeg flytter penger noen ganger. De kommer tilbake.»

Jeg visste da at å presse hardere bare ville skape stillhet mellom oss. Så jeg ventet.

En uke senere døde batteriene i fjernkontrollen. Jeg gikk til Troys skrivebord for å se etter nye.

Det var da jeg fant kvitteringene.

En ryddig stabel med hotellregninger gjemt under gamle konvolutter.

Først ble jeg ikke urolig. Troy reiste av og til. Så så jeg stedet.

Massachusetts.

Hver kvittering var fra det samme hotellet.
Det samme romnummeret.
Måned etter måned.

Jeg satt på sengekanten til hendene mine ble numne.

Det var elleve kvitteringer.

Elleve turer nevnte han aldri.

Jeg ringte hotellet, med stødig stemme til tross for skjelvingen i hendene.

«Jeg ringer etter herr Troy», sa jeg. «Jeg må reservere det vanlige rommet hans.»

Portvakten nølte ikke.
«Han er stamgjest. Det rommet er praktisk talt hans. Når kan vi forvente ham?»

Jeg avsluttet samtalen, knapt i stand til å puste.

Da Troy kom hjem neste kveld, satt jeg og ventet ved kjøkkenbordet med kvitteringene lagt frem.

Han frøs til i døråpningen.

«Hva er dette?» spurte jeg.

Han kikket ned, så bort.
«Det er ikke det du tror.»

«Si meg hva det er da.»