Hun bar én enkel tro i hjertet:

Datteren min skal ta vare på meg. Jeg skal ta vare på barnebarnet mitt. En familie overlever fordi alle støtter hverandre.

Hver morgen gikk hun med lille Aarav til barnehagen.

Hver ettermiddag lagde hun mat, skrubbet klær og holdt husholdet i gang.

Hun nevnte aldri for Riya at de 20 millionene rupiene hun tjente på salget av huset sitt fortsatt var urørt på bankkontoen hennes, og heller ikke at spareboken hennes var nøye pakket inn og gjemt inni den gamle tøybylten hennes.

Den spesielle ettermiddagen i Delhi var brutalt varm. Tørre, brennende vinder feide gjennom den lille hagen utenfor huset.

Lakshmis hals brant av tørst.

På bordet sto et halvt oppvasket glass med søt limejuice som Aarav hadde drukket. Noen smeltende isbiter hang fast i glasset.

Hun tok en liten slurk – akkurat nok til å væte leppene hennes.

I det øyeblikket kom Riya ut av kjøkkenet og fikk øye på henne.

“Mom, what are you doing?” Riya shouted sharply, her eyes flashing with anger.

Lakshmi flinched.
“Beta, I was so thirsty… I only took one sip…”

Riya slammed her spoon onto the glass table.

“That’s my child’s juice!
Have you lost all shame, even at your age?”

Little Aarav slipped behind his mother’s dupatta, staring silently with wide eyes.

Riya stretched out her arm and pointed directly at the front door, her voice shaking with fury.

“This house doesn’t feed useless old people who contribute nothing!
Get out—go wherever you want!”

Lakshmi stood motionless, her white sari fluttering in the hot wind.

She did not cry.

She did not plead.

She walked quietly into the small living room and picked up her old cloth bag—the one holding her savings passbook worth 20 million rupees.

When she stepped out of the luxurious Greater Kailash house, she did not turn back even once.

Fortsett å lese ved å klikke på knappen ( NESTE 》 ) nedenfor!