Krangelen begynte slik så mange gjør – med noe lite, nesten ubetydelig.
Men etter hvert som kvelden gikk, førte den ene skarpe bemerkningen til den andre, og snart føltes rommet mellom oss tykt av ting vi ikke hadde ment å si, men ikke kunne ta tilbake.
Da natten senket seg, visste vi begge at vi trengte avstand. Ikke som straff – bare som en pause. Vi ble enige om å sove i separate rom, i håp om at tid og ro kunne myke opp kantene av frustrasjonen vår.
Jeg lå alene på gjesterommet, med lysene av, og stirret inn i mørket. Søvnen nektet å komme. Tankene mine spilte krangelen om og om igjen – hver hevede stemme, hvert blikk som bar mer mening enn ord. Jeg sa til meg selv at jeg skulle puste, la det gå, men stillheten gjorde bare tankene høyere.
En stund senere knirket døren opp.
Jeg rørte meg ikke.
Han gikk stille inn, forsiktig så han ikke vekket meg – i hvert fall trodde han det. Jeg kunne høre ham lete gjennom kommoden, før han stoppet. Jeg holdt øynene lukket, usikker på om jeg ville at han skulle vite at jeg var våken.
Fortsett å lese ved å klikke på knappen ( NESTE 》 ) nedenfor!
