Jeg var sytten da døren lukket seg bak meg for godt.

Ingen avslutningsfest. Intet sikkerhetsnett. Bare en ryggsekk fylt med noen skjorter, en tannbørste og den typen gjenstridig håp bare tenåringer forveksler med en plan.

Jeg flyttet til en liten by jeg knapt kjente fordi kjæresten min bodde der, og på den tiden føltes det som nok. Jeg tenkte at kjærlighet kunne erstatte stabilitet. Jeg tenkte at det å ville noe sterkt nok gjorde det permanent.

Jeg tok feil.

I løpet av få dager befant jeg meg i et smalt leid rom med avskallende maling og en madrass så tynn at jeg kunne føle meg hver vår. Det eneste stedet som var villig til å ansette en gutt uten erfaring var sykehusets vaskeriavdeling. Åtte timer om dagen matet jeg fuktige laken inn i industrimaskiner som brølte som fly. Luften var tykk av damp og blekemiddel, og ved slutten av hvert skift luktet huden min av kjemikalier som ingen mengde såpe kunne vaske bort.

Ingen hadde forklart at lønnsslippene kom to ganger i måneden. Ingen nevnte forsinkelsen med papirarbeidet. Jeg spurte ikke. Jeg ville ikke se ut som om jeg ikke hadde peiling.

Da jeg forsto det, hadde jeg mindre enn ti dollar igjen.

Jeg dro til den billigste matbutikken jeg kunne finne og kjøpte en diger pose med ris og et par bokser med tomatpuré, og overbeviste meg selv om at jeg hadde knekt en overlevelseskode. Risen var mettende. Tomatpuré hadde smak. Det ville være nok.

Det var det ikke.